Cupspesialisten

Skrevet av: Knut Espen Svegaarden

15. desember

Sitatet er fra spissen Jørn Andersen, en mann som levde av scoringene sine. Og som mente at en spiss ikke hadde gjort jobben sin skikkelig hvis han ikke scoret.

Ullevaal stadion, 5. juni 1991, Norge-Italia.

Gøran Sørloth scoret ikke. Likevel fikk han 10 poeng på VG-børsen. Bedømningen av Sørloth fortalte mye om hvilken formidabel jobb Rosenborgspissen gjorde for Drillo på landslaget, her mot Italia i 1991.

Sørloth var en måned unna 29-årsdagen sin, han hadde vunnet og scoret på bestilling for Rosenborg i snart sju sesonger, han hadde aldri vært bedre. Og nå, på Ullevaal stadion, sto han der med rumpa ut, med lavt tyngdepunkt, mens han holdt italienerne unna.

Eller bar dem rundt på ryggen.

De kom i hvert fall ikke inn på han, Gøran Sørloth, enten de het Franco Baresi, Paolo Maldini eller Ciro Ferrara. De prøvde og prøvde, men de fikk ikke vekk Sørloth, som sto der og fordelte ballene han fikk spilt opp til seg.

Dette var den første landskampen jeg jobbet med som VG-mann. Min jobb var å følge så tett jeg kunne på den norske benken, plukke opp hva som ble sagt.

Ja, det var voldsomt glede da først Totto Dahlum og så Lars Bohinen scoret. Men den som fikk flest gode ord, det var Gøran Sørloth.

Han bar Norge på sine sterke skuldre over tjukke lår og legger. Og dermed ble han også belønnet med den høyeste karakteren vi kunne gi på landslaget - 10 poeng.

Da jeg var i kontakt med Sørloth nylig, kom en klassisk Sørloth-melding:

“Jeg burde fått flere 10’ere… men journalistene den gangen var veldig knipne…”

Den var etterfulgt av diverse smilefjes.

Gøran Sørloth var den perfekte spissen i Drillos første landslag. Han hadde debutert allerede i 1985, og han spilte fast i årene før Drillo kom.

Men med Drillos inntreden, og med det “den ensomme spissen” i 4-5-1, var Sørloth perfekt.

For Drillo trengte ikke en spiss som først og fremst scoret mål. Han trengte en til å holde på ballen så laget kunne flyttes opp - uten risiko for å miste ballen på egen halvdel.

Mannen ble Gøran Sørloth. Han scoret selvsagt mål også, som mot Nederland i kampen på Ullevaal i 1992, den som virkelig viste at Norge hadde noe på gang. Hadde Norge kommet seg til EM i 1992, så ville Sørloth vært den selvskrevne spissen hos Drillo. Men i det vi nærmet oss VM 1994, Sørloth nærmet seg 32 år, Jan Åge Fjørtoft hadde mer eller mindre overtatt spissplassen på landslaget, så falt han litt ut av det. Kanskje fordi han forlot Rosenborg i 1993 og startet på en tur som endte i Stavanger og Viking via tyrkiske Bursaspor.

Han kom til USA i 1994, men spilte bare den siste kampen, 0-0 mot Irland.

Det ble hans siste av 55 landskamper (15 mål) for Norge. Drøyt 10 år spilte Sørloth på A-landslaget, en råsterk prestasjon.

Men kanskje var det i NM han markerte seg aller sterkest. Gøran Sørloth var en slags “late bloomer”, var med å spille Strindheim opp i Eliteserien i 1983, og selv om klubben rykket rett ned igjen hadde Sørloth markert seg nok til at Rosenborg plukket ham opp: Gøran Sørloth scoret åtte av Strindheims 18 mål i 1984.

I Rosenborg fant han seg raskt til rette, og scoret 10 mål på 20 kamper da RBK vant sitt første seriegull på 14 år i 1985.

Men det var da Nils Arne Eggen kom hjem til Rosenborg, og Sørloth fikk spissplassen i 4-3-3 at det virkelig tok av.

Sørloth vant The Double tre ganger på fem år, i 1988, 1990 og 1992. Han spilte fire cupfinaler for RBK (inkludert en omkamp) og scoret i alle fire. Det er oppsiktsvekkende i seg selv. Fem scoringer på fire cupfinaler, og i sesongene 1988, 1990 og 1992 scoret Gøran Sørloth 23 mål på 20 cupkamper.

De store kampene passet ham godt, han elsket et stort publikum. På åtte og en halv sesong i Rosenborg vant Sørloth fem seriegull og cupen tre ganger.

De seneste årene er han mest kjent som “faren til Alexander”. I kjent stil har han med et smil sagt at det er litt irriterende, fordi for ikke så altfor mange år siden så var Alexander kjent som “sønnen til Gøran”...

Som far så sønn, selv om Alexander er mest lik mor Hildegunn, i hvert fall utseendemessig.

I kombinasjonen “far og sønn” er Gøran og Alexander Sørloth noe av det beste som er kommet ut av norsk fotball.