Du får ikke gjort så mye mer enn det, hvis du velger å bli i Norge som fotballspiller

Skrevet av: Knut Espen Svegaarden

10. desember

Strand sa nei til å spille for andre klubber enn Rosenborg, bortsett fra at han var med å sende Molde ned fra Eliteserien i 1993… Og med suksessen i Europa dukket det opp interesse fra større klubber enn Rosenborg.

Men, som lagkamerat Erik Hoftun: Strand valgte å bli i Rosenborg. Han fikk en lojalitetsbonus som takk for det, noen millioner gjorde at han fint kunne leve av “bare” å spille i Rosenborg. Sånn belønnet RBK sine mest trofaste slitere på 1990-tallet, fordi kontinuitetsbærere var billigere og bedre enn om klubben skulle handle dyre erstattere.

Roar Strand vokste opp rett ved Lerkendal, og spilte for Nardo til Rosenborg og Nils Arne Eggen hentet ham til klubben i 1989. Strand var 18 år, og han fikk tre kamper i det som (etter hvert i hvert fall) skulle bli en uvanlig 2. plass på tabellen.

Allerede året etter vant Strand sin første Double med Rosenborg, han fikk noen minutter som innbytter i cupfinalen og spilte 19 av 22 seriekamper. Strand fikk spille mye, men ikke nok. I cupfinalen i 1992 var han ubenyttet reserve, men kunne likevel innkassere sin andre Double, samt spill i 17 av 22 seriekamper.

På et vis var det i Molde i 1993 at Strand fikk det store gjennombruddet. Det var et paradoks av en sesong for Strand, der RBK vant nok et seriegull mens han rykket ned med Molde via kvalik. Likevel: Ni mål på 22 kamper fra midtbanen markerte Strand seg med, og nå var det ledig på RBKs midtbane:

Nils Arne Eggen var ikke i tvil: “n’Roar ska hem, ja…”

Og sånn ble det de 17 neste sesongene, der Strand fortsatte storspillet i 1994 og kom seg til VM i USA. I 1995 scoret han og vant cupen, så ble det Champions League, der han scoret i den viktige kvalik-kampen mot Besiktas.

Strand gikk som ei klokke, stort sett som den perfekte indreløperen, han som kom bakfra og stormet inn i motstanderens felt, og som også internasjonalt scoret mange mål.18 scoringer i kvalik- og Champions League ble det på Strand, som lenge var den nordmennen med flest scoringer i Champions League. Ved behov spilte han back, men han var alltid der, alltid tilgjengelig, den beskjedne gutten. Men på banen var han ikke spesielt beskjeden.

Roar Strand vant The Double fem ganger.

Slå den.

Roar Strand sparte på drakter han byttet til seg av store, kjente spillere, hadde et helt laget til slutt. Han spilte mot så mange gode spillere at han mistet tellingen. Og han var respektert av alle, fair-spillende og real, få gule kort, lite trøbbel. Den eneste som var negativ til Roar Strand, eller negativ blir feil ord, men Martin Andresen sa en gang at grunnen til at han dro til Brann og ikke til Rosenborg var at han ikke hadde lyst til å sitte ved siden av Roar Strand da denne vant sitt 15. seriemesterskap…

Andresen ville oppleve et sted der et seriegull ikke var dagligdags. Og det fikk han i Bergen - før Strand vant to gull til og endte på 16 mot Andresens ene…

Til slutt ville ikke kroppen mer, Strand fikk trøbbel med hjertet, en sak/nyhet jeg faktisk fikk VGs gullpenn for å skrive. Han var 40 år. Det fikk være nok Rosenborg nå, selv om Strand fortsatt lignet på den gutten som kom til Lerkendal 22 år tidligere.

Noen forandrer seg aldri.

Roar Strand - en supermann i hvit og svart drakt, en flott fyr som alltid var blid og imøtekommende, selv om han ikke elsket å være i mediebildet. Den dag i dag har vi kontakt, alltid like hyggelig, alltid like interessant å høre hans tanker om både Rosenborg og fotball generelt.