En av Norges mest solide og gode backer

Skrevet av: Knut Espen Svegaarden

11. desember

Men Halle ble aldri noen toppspiss.

I stedet ble han en av Norges mest solide og gode backer (eller kantspillere), og han spilte for fire klubber i England og var med på to VM-sluttspill for Norge.

Så langt, så bra. Gunnar Halle var en av de viktigste brikkene da Tom Lund virkelig fikk sving på LSK, og Halle var to kamper unna to ganger The Double, i 1985 og 1986: En tapt seriefinale mot RBK i 1985 og en tapt cupfinale mot Tromsø i 1986. Det sved, men samtidig: Halle hadde spilt seg inn på Norges beste lag. Han fullførte LSK-perioden sin ved å ta seriegull nummer to, da Tom Lund ble byttet ut med David Hay i 1989.

Via Drillo og godt landslagsspill kom Halle seg til engelsk fotball og lille Oldham i 1991. Der ble han en stor hit, hjalp klubben til et sensasjonelt opprykk til Premier League, og til både en ligacupfinale og en semifinale i FA Cupen på noen små sesonger på første halvdel av 1990-tallet.

Og det gikk for seg i Premier League. I 1992 brakk han benet, han spilte mange kamper han ikke burde ha spilt. Og om en spesiell episode borte mot Wimbledon. Halle fikk en smell i 1. omgang, og i pausen klarte han ikke å puste, men ble fortalt at han skulle spille videre.

Bussturen hjem fra London var lang, tre og en halv time med store smerter. På sykehuset kom fasiten på smerten: To brukne ribbein og en punktert lunge ...

I en kamp mot Ipswich kolliderte Halle med et reklameskilt, fikk hjernerystelse - og husket ikke resultatet fra kampen da han våknet igjen.

Den største dramatikken utspant seg likevel utenfor banen på denne tiden, helt konkret i tiden opp mot fotball-VM i USA. Halle hadde til og med scoret hat-trick på veien til VM, mot San Marino, og dette ønsket han av hele sitt hjerte å få med seg.

Men det var noe som ikke stemte. Halle gikk til legen i Oldham, som ikke fant noe. Men Halle var ikke overbevist, han visste at noen ikke stemte. Så han dro hjem til landslagslege Trygve Kase. Og frykten var begrunnet:

Halle hadde testikkelkreft.

Alarmen gikk.

Redselen kom, frykten - både for livet og for fotball-VM kom sigende. Og beskjeden var klar: «Hvis verdiene går opp, så kan du ikke reise til USA», Halle måtte gjennom stråling og cellegift, tenkte at «nå ryker hårmanken» …

Før en mulig avreise viste det seg at verdiene var stabile, Halle kunne reise, det var ingen umiddelbar fare, men han måtte ha tett oppfølging i USA. Halle ble sjekket annenhver dag, og spilte en omgang i åpningskampen mot USA. Men han var ikke helt i slag. Ribbeina var fortsatt vonde, kulen var der, tankene også, og etter en drøy halvtime i den siste kampen mot Irland, gikk han av banen.

Og beskjeden var klar: Går Norge videre så må du uansett reise hjem.

Han slapp å tenke på det. Norge ble uansett utslått. Halle ble operert umiddelbart etter hjemkomst. Rekonvalesens gikk raskt og fint. Gunnar Halle spilte ni sesonger til etter operasjonen.

Både i Oldham, Leeds og Bradford hadde Gunnar Halle fine år. Han holdt seg i England i 12 år, før han returnerte og spilte en halv sesong for Lillestrøm som 38-åring i 2003. Gunnar Halle fikk med seg en 5. plass som beste plassering med Leeds, samt opprykk med både Oldham og Bradford.

Ikke verst for en gutt som, da han var tenåring, hadde aller størst talent i friidrett.