En mann for de store anledningene

Skrevet av: Knut Espen Svegaarden

18. desember

Det gjorde Egil Olsen med Lars Bohinen.

Men så var ikke Drillo noen «vanlig» landslagssjef. Og Bohinen var ikke en «vanlig» fotballspiller.

Dette var i den perioden da Drillo hadde det aller sterkeste “fingerspitzgefühl”, det var da han kunne gjøre ting med det norske fotball-landslaget som bare han kunne tillate seg. Dette var Drillo på sitt aller sterkeste, da alle var lydhøre for alt mulig, fordi det plutselig hadde kommet inn en landslagssjef som fikk ting til å skje, med et landslag som egentlig aldri før hadde lykkes.

Lars Bohinen hadde for lengst vist hva han kunne. Bohinen var en viktig del av det norske juniorlandslaget (Class of 69), som hadde kvalifisert seg til junior-VM i Saudi-Arabia i 1989.

Og hvis du skal bedømme etter talentet så var det to spillere som skilte seg ut:

Roger Nilsen.

Og Lars Bohinen.

Bohinen var en av de mest tekniske norske fotballspillerne, i sin generasjon: Den med best ballkontroll av alle, der ballen satt klistret til foten. Det var kanskje derfor Bohinen og Drillo hadde et litt til-og-fra-forhold: Bohinen ville spille friere, Olsen ville ha Bohinen som en indreløper med klare direktiver.

Men Drillo likte Bohinen, han så kvalitetene hans. Og han tok med Bohinen i sin første landskamp, hjemme mot Kamerun (6-1) i november 1990. Mot Italia 5. juni 1991 driblet Bohinen verdensklassespillere som Franco Baresi og Paolo Maldini på ræva før han satte inn 2-0 til Norge bak Walter Zenga.

Bohinen hadde “noe”, det udefinerbare, og en trygghet i at han var like god med ballen som sine mer berømte motstandere.

Det ga utslag i at når Bohinen først scoret, så var det noe bemerkelsesverdig med mange av scoringene; det var lobber og finter og uventede skudd.

Men da Drillo skulle ta ut landslagstroppen før den viktige VM-kvalifiseringskampen mot England på Ullevaal 2. juni 1993, droppet han Bohinen. Grunn: I Young Boys hadde ikke nordmannen hatt mye spilletid de siste månedene.

To ting skjedde i dagene før Norge skulle møte England:

• Frank Clark hadde overtatt som manager i Nottingham Forest etter Brian Clough. Clark trengte forsterkninger for å kunne rykke opp igjen med Forest, og han og assistent Alan Hill hadde reist til Oslo for å se Norge-England.
• Drillo fikk et forfall: Mini hadde skadet seg og var uaktuell til kampen mot England. Drillo fulgte intuisjonen sin og hentet inn Lars Bohinen, som ikke hadde vært i landslagstroppen på et år.

Men det var ventet at Jan Ove Pedersen skulle ta Minis plass.

Da lagoppstillingen kom hadde Drillo flyttet Øyvind Leonhardsen fra venstre indreløper til venstre kant (Minis rolle), og i stedet for å bruke Kåre Ingebrigtsen som indreløper for Leo, så fulgte Drillo igjen intuisjonen sin og satte heller Lars Bohinen som venstre indreløper.

På stillingen 1-0 til Norge (Leonhardsen), tre minutter ut i 2. omgang, kombinerte Leonhardsen og Bohinen på Norges venstreside, Leo slapp fram Bohinen, som i stor fart skjøt ballen gjennom luggen på England-keeper Chris Woods og i mål.

Norge vant 2-0.

Snakk om å treffe på valg og taktikk.

Dette var Drillo på sitt aller, aller beste.

Og Bohinen fikk igjen vist at han er en mann for de store anledningene.

På Ullevaal satt Frank Clark og Alan Hill og så på hverandre, trodde kanskje de hadde funnet sin mann. 5. november signerte Lars Bohinen for Nottingham Forest, og var med på å skyte Forest opp igjen, før de ble nummer tre i sitt comeback i Premier League.

Så dro han videre til Blackburn, bare måneder etter at klubben hadde vunnet Champions League, scoret noen vakre mål, før han reiste til Derby og hadde to gode sesonger der.

Sju år, to måneder og 15 dager varte Lars Bohinens karriere i Premier League, fra 1994-2001.

På den ene leggen hans har Bohinen tatovert inn logoene til både Nottingham Forest, Blackburn og Derby.

Han burde kanskje tatovert inn scoringen mot England også, kampen som førte ham til engelsk fotball.

Lars Bohinen og Drillo hadde et litt anspent forhold, det kom til syne da Bohinen dro til Derby, mye for å kunne spille seg inn i VM-troppen i 1998. Men i stedet for å velge Bohinen, som spilte fast på Derby, valgte Drillo Roar Strand, som knapt hadde spilt den vinteren og våren for Rosenborg.

Det likte Bohinen dårlig.

Kanskje var Drillos “fingerspitzgefühl” borte, den som hadde åpnet det meste, både for Drillo og Bohinen den junidagen i 1993.