Mini – merkevaren som havnet i passet

Skrevet av: Knut Espen Svegaarden

20. desember

Da Mini møtte Nils Arne Eggen første gang, sa trenerlegenden: «Kanskje vi skal ta bort mini-greiene nå.» Mini svarte: «Da tar vi heller bort Jahn Ivar.» Så kom suksessen – og Mini-navnet gikk fra kallenavn til merkevare.

1988: I Brakka på Lerkendal. Det var her han satt og fortalte, ofte i store bokstaver, om lille seg, etter det voldsomme gjennombruddet i Rosenborg og norsk fotball.

Mini ble raskt en publikumsfavoritt, med salto og scoringer. Og det gjorde heller ikke noe at han gikk på byen, skapte stemning og store overskrifter. Mini hadde capsen bak fram, langt hår i nakken, ga ut bok før alle visste hvem han var – og var «Mini – like blid», uansett hva som skjedde (virket det som).

Det var noe med kallenavnet som passet på den lille blide gutten med hockeysveisen, med de hurtige små beina som gikk som trommestikker på vei mot stadig flere scoringer.

Han har fortalt meg at selv om han var liten av vekst, så kan han ikke huske at han ble mobbet. Tvert imot, han forteller om en fin oppvekst, og at årene i Bodø/Glimt var fine, selv om A-kampene ble på nivå to og tre.

Det ble temperatur rundt Rosenborg da Nils Arne Eggen kom hjem til Trondheim etter å ha løftet Moss fram til seriemestre i 1987. Ikke bare kom en trenerstørrelse som Eggen hjem igjen, han raidet Bodø for spillere også – i form av Ørjan Berg og Jahn Ivar Jakobsen, eller bare «Mini».

Det snudde opp ned på Rosenborg.

For alltid.

Mini var liten, utadvendt, hadde ikke draget på damene, hvis vi skal tro ham.

Men han var rask «til å spring» som han sier det, og da han var 16 år løsnet det for alvor på fotballbanen.

14 år gammel «debuterte» Mini i lokalavisen “Nordlands fremtid”, og der ga han en uttalelse som skulle forme mye av livet hans. Mini var sitert på følgende: «Jeg heter Jahn Ivar Jakobsen ...» og så fulgte han opp med:

« ... men kall meg bare Mini»

Sånn ble «Mini» skapt, den lille rappkjefta skulle komme til å utnytte det til det fulle.

Mini debuterte på A-laget til Bodø/Glimt da han var 17 år. Men dette var et helt annet Glimt enn i dag. Mini spilte i Glimt i fem sesonger, men aldri i Eliteserien med dem.

Han måtte til Trondheim for å få oppleve det.

Kallenavnet/merkenavnet “Mini” ble til underveis. Han skulle være med på en treningskamp med Rosenborg sent i 1987. Nils Arne hadde kommet til Trondheim, og RBK-bussen skulle plukke ham opp på Værnes. Og det var da Nils Arne sa de viktige ordene om å «fjerne Mini, bruke Jahn Ivar.»

Det, og da han slo gjennom med scoringer og saltoer, og mediene skrev side opp og side ned om ham, da ble «Mini» skapt.

Han påstår selv at det var det viktigste han gjorde, fotball- og karrieremessig – kjørte knallhardt på kallenavnet sitt, gjorde det nærmest til et merkevare. Det ble bok, reportasjer i ukeblader. Mini var het, både på og utenfor fotballbanen.

Men det skapte også problemer, og et eksempel som neppe hadde gått bra i dag, skjedde i 1994, foran fotball-VM.

Mini ville ha Mini bak på drakten. Men hvis han skulle få viljen sin måtte navnet stå i passet, noe det naturlig nok ikke gjorde.

Oppfinnsom var han, kanskje litt dristig også – han tok selv jobben med å «rette opp feilen»:

Mini skrev inn «Mini» i passet selv. Det passet akkurat, det gikk, og han fikk «Mini» på drakten i VM 1994.

Åtte mål scoret han i sin første sesong for Rosenborg, og han la opp til langt flere. Ingen «startet» som Mini, der han pilte av gårde på pasningene fra Sverre Brandhaug og Ørjan Berg. Det ga stor underholdning – og seriemesterskap på første forsøk, til Eggen, Mini og Rosenborg. The Double ble sikret, og etter seriesølv i 1989, tok Mini og RBK nok en The Double i 1990.

Mini scoret 17 ligamål. Og øynene var nå oppe også hos utenlandske klubber.

Perioden 1988–90, i Rosenborg og Trondheim, var den fineste og beste tiden hans som fotballspiller. Det var også da han møtte sin kommende kone, Anita, som han fortsatt er gift med.

Mini prøvde seg i utlandet, uten nevneverdig suksess. Han kom hjem i 1994 og ble i Rosenborg resten av karrieren. Mini avsluttet med stil, mot Real Madrid i 2000. Da hadde han fått med seg syv seriemesterskap og fire cuptitler med RBK, fem sesonger med Champions League, inkludert store seirer over Milan, Real Madrid og Borussia Dortmund, samt to VM med Norge (1994 og 1998).

I VM 1998, i La Boule i Frankrike, ble Mini bare til «sjåføren», han som kjørte lagkompisene Henning Berg og Erik Mykland til byen, rett inn i «skandalen» skulle det vise seg ...

Gutta trengte litt luft og avstand til leiren. Mini drikker ikke øl, så derfor ble han sjåfør.

Da klokken nærmet seg midnatt sa Mini til gutta at de måtte dra. Men Berg og Mykland ville stadig ta «bare en til». Til slutt sa Mini at han i hvert fall måtte hjem, så han kjørte tilbake til leiren - alene.

Han innrømmer at han var en idrettsmann som «drakk Coca-Cola og spiste Kvikklunsj, ikke skummamelk og kli», men han angrer ikke på en eneste ting han har gjort.

Og tross at han ikke lyktes helt i utlandet – det var én overgang han gjerne skulle hatt, men den fikk han ikke.

I 1998 kom spanske Sevilla på banen. Det hadde Mini lyst til. Men da fikk han beskjed om at Rosenborg ikke kunne selge, de kunne ikke det fordi de akkurat hadde solgt Bent Skammelsrud til Bundesliga. Så der røyk den siste sjansen.

Men kallenavnet, eller kall det navnet hans: Mini har fulgt ham også siden han la opp som 35-åring i 2000.

Den dag i dag kan han høre 10-åringer som vet hvem han er. Og for Mini er det beviset på at han gjorde rett da han bygde karrieren sin på et kallenavn, som ble et merkenavn.

I mange år var han «hele Norges Mini» – og som fortsatt mange husker, mye på grunn av kallenavnet hans.