Noen lykkes som både spiller og trener

Skrevet av: Knut Espen Svegaarden

21. desember

Norges nåværende landslagssjef vokste opp i en fotballgarderobe i Grue. Faren Svein var en god fotballspiller, senere fotballtrener, og eldstesønn Ståle fulgte faren som en skygge fra han var svært liten.

Garderoben har alltid vært viktig for Ståle Solbakken. Også da han, endelig, våget seg på et litt høyere nivå i HamKam, var miljø og samhold det viktigste.

Ståle Solbakken var 21 år da han reiste til Hamar. Der har han forsåvidt blitt, det var der han fant sin kommende kone (Anniken) og der de tre barna Sondre, Markus og Ida vokste opp.

Men det var da han meldte overgang til Lillestrøm at Solbakken, den gang med langt hår i nakken, virkelig ble lagt merke til. Da var han 26 år, en slags late bloomer. Solbakken styrte LSK fra midtbanen, to sølvmedaljer ble det - før han ble kalt “Stålbakken” av LSK-leder Svein Skoglunn.

Da hadde Skoglunn fått så mange spørsmål om Ståle Solbakkens fremtid på Åråsen, at han tok kortversjonen av de to navnene: Stålbakken.

“Stålbakken” endte i engelsk fotball, i Wimbledon i 1997, 29 år gammel. Det burde vært et bra sted, men Solbakken var nok allerede på vei inn i trenerrollen: Han konfronterte manager Joe Kinnears taktikk - og ble satt ut av laget, sendt i fryseboksen, og karrieren ble egentlig reddet av hans agent Erik Solér, som sendte landsmannen til Danmark og Aalborg Boldklub.

Det ble en stor suksess. Solbakken ble kåret til ligaens beste spiller, vant både serie og cup med AaB, og dermed var veien kort til hardtsatsende FC København.

Han dominerte der også, i 14 kamper, før han falt om på treningsfeltet, hjertet stoppet og Solbakken ble tvunget til å legge opp, rett etter at han fylte 33 år. Og rett før han skulle gjøre comeback på landslaget. Det hadde han fortalt landslagssjef Nils Johan Semb.

I stedet stoppet Solbakken på 58 landskamper, et respektabelt antall, og han fikk med seg både VM i Frankrike i 1998 og EM i Nederland og Belgia i 2000.

Han innrømmer at bråstoppen som spiller spilte inn i valget om å prøve seg som fotballtrener. I stedet for å spille for Nils Johan Semb, fikk Solbakken ansvaret for aldersbestemte landslag først, før han ble hentet inn som ekstra assistent på A-landslaget.

Så ringte HamKam. De ønsket at Solbakken skulle lede laget, som hadde rykket ned til Obos-ligaen, på vei tilbake til Eliteserien. Solbakken tok utfordringen, tok HamKam opp, og da det gjensto to serierunder i 2004 lå HamKam an til en plass i Europa.

Han hadde bevist at han behersket dette også. Og igjen var FC København raskt på tråden. De ønsket at Solbakken ledet klubben mot Europa, noe læreren fra Grue tok som nok en utfordring.

I sine to perioder som trener/sportssjef for FCK (2005-11 og 2013-20) hadde Solbakken enorm suksess, vant ligaen åtte ganger og cupen fire ganger. I tillegg spilte FCK flere sesonger i Champions League.

Tilbud fra større klubber måtte komme, og Solbakken prøvde seg både i Bundesliga med FC Köln og i engelsk Championship med Wolverhampton. Det første var, ifølge Solbakken, “en umulig jobb”, men verdt det. Wolverhampton angrer han fortsatt på…

Det er fem år siden Ståle Solbakken ble norsk landslagssjef. Lenge gikk det opp og ned, mange begynte å tvile på om han mestret oppgaven med å få noen av de mest talentfulle fotballspillerne noen gang har hatt til et mesterskap.

I 2005 fikk han bevist at han fikser jobben. Norge vant alle kampene i VM-kvalifiseringen, og Solbakken ble den første landslagssjefen som har tatt Norge til et sluttspill siden Nils Johan Semb i 1999.