Spiss eller stopper? Det spørsmålet ødela mye…
Det blir feil å kalle Azar Karadas “et bortkastet talent”. Men når du tenker godt etter så er det noe i det. Det burde og kunne blitt og vært så mye, mye mer enn det ble.
Skrevet av: Knut Espen Svegaarden
23. desember
Og mye av grunnen, tror jeg: At han, eller folkene rundt ham, fikk bestemt seg.
For var han best som midtstopper eller som spiss?
Det gikk 20 år, fra Karadas debuterte for Brann som 18-åring i 1999 og til han la opp i 2019, 38 år gammel, og fortsatt var det ikke enighet:
Spiss
eller midtstopper.
Kanskje var han ganske god, eller litt for dårlig, i begge posisjoner. Han var i hvert fall så god at han ble brukt i begge rollene og posisjonene. Karadas hadde en voldsom fysikk, han hadde ok fart og et godt utviklet hodespill.
I sin første periode i Brann, fra 1999-2001, så spilte han stort sett spiss, eller kom fra benken.
Da Rosenborg hentet ham til 2002-sesongen, var planen at han skulle satses på som midtstopper. Men så var han jo så god som spiss, de to berømte scoringene mot Inter på Lerkendal ble hengende der som et slags bevis på at det jo var spiss Azar Karadas var.
Da han dro til Benfica i 2004 var det egentlig som spiss han ble hentet. Men han spilte også midtstopper… og sånn fortsatte det, i klubb etter klubb.
Azar Karadas er høyt oppe på listen over spillere som har spilt for toppklubber i flest land, kanskje ved siden av John Carew (Norge, Spania, Italia, Tyrkia, Frankrike, England).
Karadas har Norge, Portugal, England, Tyskland og Tyrkia. Uten at han egentlig spilte fast noe sted. Igjen, han ble flyttet på, noe som var vanskelig ute på banen. Men fra sidelinjen flyttet de på ham, posisjonsmessig.
Jeg tror dette ødela mye for en enda større karriere.
I tillegg tror jeg ikke alle trenere så hvor god Azar Karadas faktisk var heller, de så kanskje at touchen ikke var perfekt og dømte ham på det. De så kanskje at posisjonsspillet hans ikke var helt optimalt.
Men så de hva han egentlig var blant de beste i Europa på?
Som landslagskommentator i VG lanserte jeg Karadas inn i troppen til Per-Mathias Høgmo, selv om Karadas var 35 år og satt på benken i Brann. Jeg mente det var det rette, og mener det fortsatt, at Karadas sto for noe som var så annerledes enn det norske landslaget hadde, at jeg ville tatt ham med som en slags joker, en spiller du kunne sette inn det siste kvarteret når du trengte en scoring eller to.
Det er sjelden jeg har fått så mye kjeft (litt ros ble det også) for en mening. Men poenget mitt står: Det sitter for mange spillere på benkene som er dårligere kopier av dem som er ute på banen. De fleste trenger en helt annen type spiller når du skal endre noe.
Og med Karadas kunne du både styrke luftrommet, defensivt og offensivt, om du skulle forsvare en ledelse eller du jaktet en scoring.
Fysisk, og i hodespillet, hadde Karadas knapt sin likemann i norsk fotball i de 20 årene han var i norsk toppfotball.
Azar Karadas fikk 10 A-landskamper. Det burde og kunne vært langt flere.
Men sånn var det med det meste, han spilte i den portugisiske ligaen med Benfica, han spilte i Premier League med Portsmouth og i Bundesliga med Kaiserslautern. Ikke noe dårlig beite det, men det meste ble som innbytter.
I tillegg spilte han i Brann, Rosenborg og Sogndal.
Azar Karadas fikk med seg tre seriemesterskap på tre år i Rosenborg.
Og han fikk med seg to cupfinaler, en for Brann mot Rosenborg i 1999 og en for Rosenborg mot Bodø/Glimt i 2003.
Symptomatisk var begge opplevelsene som innbytter.
Det var litt sånn karrieren hans ble.
Det kunne blitt så mye, mye mer.
