FRA Å VÆRE VIGGO VENNELØS - TIL Å VÆRE EN DEL AV GATELAGET TIL HAMKAM

"Jeg har valgt å bruke denne tittelen som overskrift for det sier egentlig veien min til der jeg er nå.

Sitter her en tirsdags ettermiddag og titter tomt ut i rommet. Lyden fra pc'ene mine, TV som står på å surrer i bakgrunnen og radion som spiller topp 40. Det er min hverdag.

Ut tørr jeg ikke å gå - det er dagslys og mye å forholde seg til. Mennesker. Biler. Så det som surrer rundt meg i leiligheten er blitt mine venner. Siden nettverket mitt ikke er noe å skryte av og om jeg ønsker å henge med noen, har det blitt til at jeg har betalt for å ha folk rundt meg. Det har blitt mye tankekjør og dessverre så har det blitt mye negative tanker til og med hvorfor jeg i det hele tatt gidder å være en del av samfunnet.

En morgen i 2017 så ble jeg stoppet i rutine kontroll av politiet da jeg var i jobb. Bilen jeg kjørte var uten forsikring og det var begjæring på den.

Ut kom det tre politi folk hvor av den ene politikvinnen kommer bort til meg å setter seg på huk foran meg å spørr hvordan jeg har det. Skjelvende sitter jeg å ruller meg en røyk å spørr om jeg kan få lov til å ta den mens vi prater sammen.

Hvor hun da spørr: Hvorfor skjelver du og rister så fært. Jeg er nervøs å redd, svarer jeg og brister i gråt. Jeg ville ikke dette her mere, sier jeg hikstende hulkende.

- Hva er du ikke vil?

- Jeg vil ikke være en del av samfunnet lenger. Jeg vil dø jeg har ikke noe å bidra med.

Da begynner ballen å rulle. Hun tar kontakt med fastlege og jeg får timer hos DPS, ut å inn hos spesialister som finner ut det ene å det andre. For å få noe struktur tilbake til livet så velger jeg å legge meg inn frivillig på Sanderud.

Det var faktisk en periode hvor jeg kjente på meg at livet var noe posetivt alikevel.

Så har det vært ut å inn hos DPS og psykologer, psykisk helseteam samt den aktivitetsgruppen gjennom Hamar kommune. Tilrette lagt fritid- og aktivitetstilbud.

Jeg har vært innom Sagatun brukerstyrt senter i håp om å få noe tilhørighet.

Da hadde jeg hørt mye om gatefotballen til HamKam lenge.

Ok jeg gir det et forsøk så jeg ble med på ei trening, det vil si jeg holdt ut bare i 25 min så sa kroppen nei dette blir for tøft for deg. Da holdt jeg meg borte i en lang stund.

Etter en prat med herr Kristiansen og hvordan alt lå ann så ble det sagt at gate-fotballen var her hvis jeg trengte det. Bare å komme når jeg følte meg klar.

Da ble vi enige om at jeg kunne være ballgutt og evt dele ut drakter osv, men i denne corona tiden som rår over oss om dagen så er det ikke så lett. Savner det å håndhilse osv.

Nå har tirsdagene, onsdagene og fredagene blitt til høydepunktet i uken. Selv om jeg strever med å komme ut av sengen og uttalllig do besøk pga av nervøsitet for å komme ned til Briskeby hvor vi holder til. Kjører omveier for å slippe trafikk og ubehag og er kortpustet hele veien helt til jeg parkerer bilen på Briskeby.

I det jeg runder inngangen å er innom toalettet for å sprite henda så legges alle bekymringer til side og blir møtt med et hei av Kristiansen, smilet til Strand å et vennlig blikk fra Robert.

Og resten av gutta som sier hei eller kommer med knyttneven som hilse måten er i disse tider, bare det å være en del av å noe uten å måtte betale eller måtte prestere av ypperste klasse for å bli akseptert å godtatt.

Det da jeg føler at et kaldt hjerte blir varmt å jeg kan putte på meg et smil.

Selv om det er enkelt individer der som har skremt meg å jeg stopper opp en en ekstra gang for å få et blikk over de som er der. Da er ryggen til Kristiansen, frk Huse eller Øystein en fin plass å være bak. Og usikkertheten forsvinner da Strand deler fotball øyeblikk. Skulle nesten tro at vi var verdensmestre i å løse alle fotball gåter.

Med han Robert så går oftest praten i hvor lang gå-turen hans har vært og hvor neste gå tur skal bli.

Jeg kjenner da at jeg tilhører noe og at jeg ikke trenger å være verdensmester i alt. Så en eller annen dag så skal jeg med stolhet dra fotball trøyen over hode å snøre på meg fotball skoene og kanskje muligens score et mål for laget.

Enn så lenge så er jeg ikke der. Nå er det en seier i seg selv å komme på trening og få hente en ball.

For første gang i livet så kjenner jeg på hvordan det er å være seg selv - å kjenne tilhørighet å bli akseptert for den jeg er.

Så en kjempe stor takk til Kai. Robert, Rune, Stig, Twiddy, Tom, Elin og alle gutta som bidrar til å gjøre dette til noe posetivt for min del.

Oi, nå holdt jeg på å glemme Håkon som oftest står med ei brødskive mellom øktene".

Med vennlig hilsen 

PC